søndag 16. juni 2013

Sommerpasta med cherrytomater, ruccola og vårløk.

Det er ingen hemmelighet at jeg forsøker å følge sesongen på kjøkkenet, og i så måte er jo den norske sommeren rørende vakker, men frustrerende kort. Det er stor fare for at mitt forrige aspargesinnlegg blir årets eneste, og selv om det er helt selvforskyldt, sitter jeg ikke akkurat her og soler meg i glansen av min egen stahet. Jeg vil ha mer. Så like greit å skifte tema, skifte grønnsak og skifte til en av sommerens andre store grønne gleder: Norske tomater.
Man kan for eksempel oppdage det, helt uskyldig, etter å ha forsynt seg grådig av buffeten i en venninnes tredveårsdag og satt seg godt til rette for å nyte maten og den nye fantastiske utsikten hennes over Oslo by: Den salaten var da ualminnelig god, de tomatene var jammen noe for seg - kan det tenkes at de kommer direkte fra Jæren?

(Selvfølgelig kan man, hvis man ikke er meg, heller videreføre samtalen man hadde med en annen festdeltaker mens man sto ved buffetbordet, i stedet for å plutselig sitte og stirre forundret ned på tallerkenen med et himmelfallent uttrykk i ansiktet ... Sosiale antenner, de er sesongbetonte her i gården.) 
Jeg er en av de raringene som setter pris på tomater rå, og gjerne knasker dem som epler dersom de står framme og uansett burde spises. Denne praksisen skaper gjerne debatt med utpregede tomathatere (som jeg er i slekt med flere av), men i denne pastaen tar man kun rå tomater 3 minutter nærmere ketsjup, og på disse små minuttene skapes en gyllen smak av sommer i stekepanna. Det skal godt gjøres å ikke omvende den mest prinsippfaste anti-tomatfanatiker, og det er ingen grunn til å fortelle dem hvor nesten-rå tomatene er.
Liten innsats gir desto mer smakfulle resultater: De søte tomatene og den litt sinte ruccolaen forenes av en sjenerøs mengde karbohydrater og innspill fra både høyre og venstre (les: hvitløk og vårløk) gjør at dette er en rett med kort ingrediensliste, men velutviklede smaker. Og det på kvarteret.

I tillegg til tomater, florerer både norsk ruccola og vårløk i butikkene nå, så jeg har skjøvet aspargeslengselen fra meg - det er ingen grunn til å synes synd på meg, jeg har nemlig hatt et grønt etegilde de siste ukene - og omfavnet noen av de andre fortreffelige norske råvarene man treffer på i butikken i disse dager. Og ikke trenger man planlegge utflukt til en spesiell butikk heller: Alle råvarene til pastaen på bildet over, ble handlet inn hos de koselige karene bak disken på Joker-sjappa på hjørnet, nøyaktig 10 trinns spasertur fra oppgangen min. Joker-gourmet? Det er muligens mitt nye mellomnavn.

Sommerpasta med cherrytomater, ruccola og vårløk
2 til 3 middagporsjoner

350 g pasta, jeg brukte tagliatelle
salt og nykvernet pepper
2 ss olivenolje
2 vårløk, hakket
2 fedd hvitløk, hakket
500 g cherrytomater, hver tomat delt i fire
150 g ruccola, grovhakket
en liten håndfull basilikumblader, hakket (kan sløyfes)
revet parmesan eller grana padano, til servering

Kok opp en kjele med vann, tilsett rikelig med salt og kok pastaen etter anvisning på pakken. Begynn på sausen mens pastaen koker. Varm olivenoljen i en stekepanne over middels varme, og tilsett vårløk og hvitløk. Svett løken til den blir myk, men ikke brun. Tilsett så cherrytomatbåtene, og la det hele surre videre til cherrytomatene har blitt myke, men fortsatt er nogenlunde intakte. Det vil danne seg en tynn, lyserød saus på bunnen, den må du for all del ikke helle av. Når pastaen er ferdigkokt, tilsetter du den i panna og rører godt, før du har oppi ruccola og basilikum. Rør til ruccolaen har falt litt sammen, og ta så platen av varmen. Smak til med mer salt og pepper hvis nødvendig, og server med en skål nyrevet parmesan/grana padano ved siden av.

torsdag 6. juni 2013

Asparges med hardkokt egg, reddiker og kapers.


Det ble vår til slutt, og det sikreste tegnet for meg er min årvisse kulinariske utskeielse: Lokal asparges, koste hva det koste vil. Jakten endte i år på Fromagerie på Majorstua, etter at de selv hadde kunngjort på Facebook at nå var det grønn glede fra Hvasser i butikken. Det er selvfølgelig litt flaut, men jeg hev meg altså over telefonen, reserverte (!) en bunt, og en buss, to baner og en svært hurtig spasertur etter jobb senere var jeg ute i forsommergatene med fangsten i en kledelig papirpose. Jeg tok den lange veien om St. Hans-haugen hjem, og så var det duket for et andektig øyeblikk på øvre Grünerløkka.
Disse bildene stammer ikke fra det andektige øyeblikket. Det var i grunnen ikke egnet for offentligheten, takket være et års aspargesavhold og påfølgende oppfyllelse av en lang vinters lengtende - men den første kvelden lagde jeg meg altså en tallerken med denne rørende enkle "retten", om man i det hele tatt kan kalle det det - jeg er heller tilbøyelig til å si det er grønn crack. Nok om det.
Jeg kan ikke la en aspargessesong gå forbi uten å prøve noen nye måter å tilberede dem på - når man selvpålagt begrenser seg til å spise asparges kun i norsk (i fjor var det britisk) sesong, blir det fort sånn at den sniker seg inn i alle middagene dine over en treukers periode, og da er det greit med litt variasjon over temaet grillet/stekt/kokt.
Denne oppskriften kommer fra et avisklipp som lå brettet sammen blant en haug andre oppskrifter sakset fra matmagasiner, gratisblekker, norske og britiske aviser og (kremt) et par blader fra frisørsalongen. Alle disse oppskriftene har etter hvert endt opp i en prikkete eske med lokk, og det var i denne prikkete esken et bilde av noen veldig fargeglade asparges som har figurert i et av The Times' helgemagasiner dukket opp, antagelig klippet ut i Cambridge under fjorårets aspargestid. Jeg var egentlig på jakt etter noe helt annet, men med asparges på hjernen er det lett å miste tråden - og ta opp en annen. Voilá. 


Med både norske asparges, norske reddiker og gressløk fra egen hage ble dette en vårfest uten like, og retten er en utmerket måte å servere asparges på litt mindre forutsigbart enn innrullet i spekeskinke eller under et dryss av pecorino, uten at disse tilberedningene på noen måte er å forakte. Det er en ypperlig miks av salt og krydret, sprøtt og fløyelsmykt (et perfekt hardkokt egg er en stor spiseopplevelse for denne jenta) og selvfølgelig den grønne hovedrolleinnehaveren selv. Et annet pluss her er at det verken er kjøtt eller ost involvert, så du kan invitere gode veggisvenner og laktoseintolerante (hei Hilde!) like gjerne som kjøttetende. Og så må du gjerne invitere meg. Jeg stiller med hvitvin.

Asparges med hardkokt egg, reddiker og kapers
4 porsjoner som forrett, 2 til 3 som hovedrett med brød til
inspirert av oppskrift i The Times' helgemagasin fra en gang i fjor vår

2 egg
2 reddiker
1 ts olivenolje
1 ss kapers
2 ss gressløk
1 liten rød chili (kan byttes ut med 1/2 ts tørkede chiliflak)
500 asparges (normalt to bunter), nederste del knukket av
3 ss olivenolje

Hardkok eggene på ønsket måte, jeg liker å ha dem i kaldt vann i en kjele, koke opp til eggene knatrer mot bunnen av kasserollen, ta kasserollen av varmen, legge på lokk og la eggene ligge i vannet i 8 minutter. Legg dem over i kaldt vann, og fortsett med resten av tilberedningen.
Kok opp en stor kjele med vann (som får plass til aspargesene).
Imens skjærer du reddik i tynne skiver, har dem i en liten bolle og heller over olivenolje. Vend skivene i oljen og sett til side.
Skyll laken av kapersene, hvis de er små lar du de være hele, hakk dem dersom det er litt størrelse på dem.
Hakk gressløken og skjær chilien i tynne skiver. Fjern frøene.
Skrell eggene og hakk dem grovt.
Når kjelen med vann har kokt opp, har du aspargesene oppi og lar dem koke til de så vidt er møre, omtrent 3 minutter. Hell av vannet, tilsett olivenoljen, salt og nykvernet pepper og bland godt. Legg aspargesene på fat, strø hakket egg, reddikskiver i olje, kapers, gressløk og chiliskiver over magene på dem og avslutt med et dryss gressløk. Server.