onsdag 27. juni 2012

Krydrede, panerte kyllingvinger.

 
Kyllingvinger og såpeserier hører for denne 86-modellen nøye sammen. Noen lykksalige lørdagskvelder da jeg var mindre, kjøpte mamma ferdigmarinerte vinger, så lagde vi oreganostrødde hasselback-poteter, skrudde på De syv søstre på TV2 og nikoste oss. Det var innimellom en pose potetgull involvert også. Dette er et av mine beste matminner, og det har lite å gjøre med kyllingen og potetgullet, og mye mer å gjøre med at (1) her fikk jeg bestemme hva vi skulle spise, og (2) vi satt for én gangs skyld ved salongbordet og spiste, ikke ved kjøkkenbordet. TV-middager var ellers strengt forbudt, og det gjorde de få lørdagsmiddagene foran skjermen til rene festaftener. Jeg håper og tror at dersom jeg får barn, vil jeg ikke bli en kjøkken-nazi, men la dem få velge selv én gang iblant.


Forhåpentligvis vil de ha god smak. Og være selve glansbildet på lydighet.
Jeg har aldri fått helt dreisen på kyllingvinger i mitt eget kjøkken, og jeg tror det henger nøye sammen med kvaliteten på råvaren. Kyllingvinger med lite kjøtt og alt for mye bust er ikke tingen, men i slakteren min i Cambridge har jeg endelig funnet en pålitelig kilde til vinger med mye kjøtt, lite bust - og den evinnelige vingespissen, som må skjæres av (men som så passer ypperlig til å lage kraft av). 
Sist søndag tapte England mot Italia på fotballbanen, men jeg vant kampen mot smakløse kyllingvinger: Vingene smøres først inn med en knallgul saus full av sennep, som gir et skikkelig smaksmessig spark i baken (som selvsagt er parkert foran tv-en, som seg hør og bør). Så panerer du med en blanding av ristet brødrasp og skarp ost, før det hele plasseres i ovnen og stekes til du har kyllingvinger med sprø skorpe, saftig kjøtt og enhver unnskyldning til å bruke hendene til å spise med. Brendan brukte selvsagt kniv og gaffel, som han jo gjør enten han setter til livs steik eller scones. Det er et nytt matminne, som slett ikke er ueffent.
(Her tar Brendan i en kyllingvinge med fingrene, kun for kameraets skyld ... Takk, kjære!)

Krydrede, panerte kyllingvinger
antall porsjoner avhenger av hvordan du serverer, som snacks til fest metter de sikkert 8, til middag med salat og potetbåter, omtrent 4

  • 1,5 kg rå kyllingvinger (dersom vingespissen er på, skjærer du den av)
  • 1,2 dl dijonsennep
  • 1 ss solsikkeolje
  • 2 ts hvitvinseddik eller sidereddik
  • 1 1/4 ss engelsk sennep (Colman's) eller annen skarp sennep, eller 1 1/4 ts Colman's sennepspulver
  • 1/4 ts cayennepulver
  • 2 dl brødrasp, ristet i tørr stekepanne til gyllenbrunt
  • 2 dl revet ost, jeg brukte en godt moden cheddar

  • Forvarm ovnen til 230 grader. Gjør klar to stekebrett (smør dem eller legg på bakepapir dersom de ikke er non-stick). Visp sammen dijonsennep, olje, eddik, engelsk sennep eller sennepspulver, og cayenne i en bolle. Bland sammen brødrasp og ost på en tallerken med kanter. Ta så én og én kyllingvinge og pensle den først med sennepssausen, før du trykker den tykke, kjøttfulle siden av vingen godt ned i brødraspet med ost. Plasser vingene på stekebrett. Når et brett er fullt, og ovnen varm, setter du det inn og steker i omtrent 30 minutter, til paneringen er sprø og vingene gjennomstekt. Vingene kan serveres varme eller ved romtemperatur. 

lørdag 23. juni 2012

Vafler i grillpanna.

Å, så glad jeg er i denne ideen! Dessverre kan jeg ikke ta æren for den selv, den kommer fra julenummeret av Jamie og serveres der skikkelig maskulint og vinterlig med bacon, egg og et løfte om at dersom du ikke får til å snu vaffelen uskadet, kan du bare "kjøre den rustikke stilen". I <3 Jamie, med andre ord.
Det er virkelig påfallende hvor like i konsistensen disse vaflene blir til vanlige vafler, unektelig godt hjulpet av alt smøret i  oppskriften, som sikrer sprøhet, og  to og en halv spiseskje (!) bakepulver, som gjør vaflene luftige, en glede å spise og til et perfekt, sommerlig underlag for yogurt og sesongens første bringebær. De er ikke det minste søte, heller litt salte (jeg brukte i tillegg saltet smør), og minner litt om pannekaker. Men de er helt klart et eget bakverk, med knasende sprø kanter og skikkelige fartsstriper. Og jammen er de ikke som bestilt for nordmenn i utlendighet, uten vaffeljern, men med usvekket appetitt på noe godt til morgenkaffen, helst med en klatt rømme på.
Røra smeller du fort sammen på for eksempel en lørdags morgen, ingen forberedelser nødvendig og antageligvis har du alle ingrediensene i hus allerede. Hva du serverer med, er selvsagt opp til deg, jeg har veldig lyst til å prøve egg og bacon-ideen med resten av røra som står i kjøleskapet, til luksuriøs tirsdagsfrokost i morgen. Jeg tror ingen vil bli overrasket om jeg tilføyer at det syns Brendan er en veldig god idé.

Jeg lagde en litt grovere versjon enn originaloppskriften, ved å tilsette litt grovt bokhvetemel. Har du ikke bokhvete stående i skapet, kan du fint erstatte det med mer vanlig hvetemel, men det gav en veldig fin, litt nøtteaktig smak som komplementerer smøret i røra og er verdt litt meleksperimentering! Antakelig kan du bytte ut bokhvetemel med rugmel eller byggmel også, alt etter hva du har for hånden.
Pass til slutt på å få panna skikkelig god og varm før du begynner, da får du en skikkelig sprø vaffel til resultat. Og ikke glem å smøre panna først - ellers kan snuoperasjonen bli enda vanskeligere, og resultatet muligens overmåte rustikt. Men er det egentlig noe galt i det? God frokost!

Vafler i grillpanna
idé hentet fra Jamie Oliver, oppskriften hans er endret en god del
antallet porsjoner varierer litt, ut fra hvor tykke du lager vaflene, jeg fikk fire tykke vafler (én vaffel med pålegg metter én person)

2 egg
175 g hvetemel
50 g bokhvetemel (eller bare mer hvetemel)
2 1/2 ss bakepulver
300 ml melk
1/4 ts salt
100 g smeltet og avkjølt smør, pluss ekstra til panna

Ha eggene i en bolle og visp dem, og tilsett deretter melk. Sikt inn hvetemel, bokhvetemel, bakepulver og salt. Tilsett det smeltede smøret og rør alt forsiktig sammen, pass på å ikke røre for mye, da blir vaflene tunge og harde i konsistensen. Varm grillpanna på sterk varme, og ha i en teskje med smør som du pensler panna med. Hell røre i panna (du må selv regulere hvor mye, det kommer an på størrelsen på grillpanna og hvor tykke du vil at vaflene skal være, optimal mengde for panna mi var omtrent 1 1/2 dl røre per vaffel) og beveg panna slik at røren blir spredt jevnt utover. Skru ned varmen til middels svak. Stek til vaffelen er pent grillstripet og gyllen på undersiden, og snu den deretter over og stek videre på andre siden. Totalt tar det antakelig over fem minutter per vaffel for å få dem gjennomstekt, avhengig av tykkelsen. Snu vaffelen et par ganger til slutt for å gjøre den sprø på begge sider. Gjenta stekeprosessen med resten av vaflene, husk å pensle med smør mellom hver vaffel. Server med tilbehør etter eget ønske, jeg brukte yogurt naturell og friske bringebær.

[bare britisk] Cranachan.


Finnes det en mer behagelig jobb å gjøre på kjøkkenet enn å mose overmodne bringebær forsiktig med en gaffel? Du trenger ikke være så overmåte forsiktig heller, bærene tar det de får: Når de er overmodne, virker det som om de har lagt ned arbeidet med å holde på formen og bare sagt at nå, nå tar vi ferie. Det er da du skviser dem.
I denne rasende festlige serien om britisk mat, har vi nå kommet til Skottland, nærmere bestemt til Skottlands nasjonaldessert: cranachan. Cranachan er som skotter flest (eller som engelskmenn ser på skotter flest): Gjerrig (på ingrediensene), framfus (smaksmessig) og med en dråpe whisky i blodet.
Brendan er av den oppfatning at god whisky kun skal nytes i glasset, aldri inngå i matlagning (til det prøver han alltid å føyse på meg en flaske med japansk whisky han av prinsipp nekter å drikke selv), men her kommer whiskyen fram, og bør dermed være av en flaske du tør å ta en støyt fra også. Ikke at jeg oppfordrer, altså.
Liker du ikke whisky, kan du droppe den, men spør deg selv: Hva ville Skrue McDuck i all hemmelighet gjort?

Cranachan
to til tre sjenerøse porsjoner

80 g havregryn (ikke den snarkokte varianten)
40 g brunt sukker
150 ml kremfløte
en liten støyt whisky
150 g bringebær

Rist havregrynene, ved enten å plassere dem på et stekebrett under grillelementet i ovnen noen minutter (følg nøye med, de svir seg på et øyeblikk) eller i stekepanna. Ha dem over i en bolle og tilsett sukkeret mens grynene fremdeles er varme. Rør godt, og tilsett whiskyen. Imens visper du fløten til myk krem (Ta gjerne utfordringen og gjør det for hånd, det er ikke store mengden fløte, og tar under fem minutter å vispe. Som bonus slipper du å finne fram mikseren.) Ha bringebærene i en litt stor bolle, mos dem med en gaffel og ha deretter havregrynblandingen og kremen oppi. Vend forsiktig sammen, ikke for mye. Fordel blandingen mellom to eller tre skåler eller glass, og sett i kjøleskapet til avkjøling minst én time før servering.


PS: En annen klassisk, bærbasert britisk dessert er gooseberry fool. Den finner du her.


onsdag 20. juni 2012

[Perigord til Provence, del IV - vinsmaking]

Hvis du er i Frankrike, har tilgang på en bil (og helst en sjåfør!) og kan snakke en smule fransk, så bør du komme deg på vinsmaking. Det er lett å finne vingårder som tilbyr smaking - de er ofte godt skiltet, og ordet du skal se etter, er " dégustation". Smakingen er som regel gratis, og de fleste vil nok føle at det sømmer seg å kjøpe med seg en flaske som takk, særlig hvis du har fått smake mer enn bare litt. Og særlig hvis vinen er god. Særlig på mindre vingårder vil du se at prisene ofte er svært gode, vår favorittvin kjøpt på vinsmaking var en herlig Crémant de Bourgogne til litt over €7 flaska. Skål, med andre ord!
Vi besøkte to vingårder i Provence, og to i Bourgogne - på langt nær ikke nok, i følge Brendan. Jeg var imidlertid fornøyd, mest fordi man jo etter ti viner i rask rekkefølge begynner å få problemer med å skille dem ifra hverandre ... Eller kanskje jeg bare har dårligere utviklede vinsmakingsevner enn min kjære engelskmann! 
På bildene figurerer Brendans familie i sitt rette element - vinsmaking var det som sto øverst på agendaen for Provence-oppholdet. Det er en kjent sak blant engelskmenn at en kjapp tur over kanalen med ferga og bilen er en ypperlig anledning til å praktisere skolefransken og fylle opp vinstativet. Personlig syns jeg konseptet er helt fantastisk: Du får møte produsenten ansikt til ansikt, se hvor produktet produseres (i mange tilfeller varierer vinen markant selv fra én åker til den som ligger rett ved siden av) og høre om de ulike årgangene fra de som kjenner vinen best.
Og for å være ærlig, for en skarve nordmann er det jo en åpenbaring: Gratis vin!


Men jammen tror jeg ikke det er noe til og med briter setter pris på.

Vi besøkte:

Domaine de Tara rett utenfor Roussillon.

Chateaublanc Chasson med utsalg av andre lokale produkter i tillegg til vin, deriblant olivenolje og syltetøy - og til og med øl!

Domaine Mathias i Bourgogne, som produserer økologisk vin

Domaine Jacques Dury, også i Bourgogne (nærmere bestemt Rully, et område kjent for rimelig vin av god kvalitet, og som bonus er en veldig pen landsby). Dette var favorittstoppen vår på vinsmakingsferden, vi ble servert av en eldre dame som sjenerøst delte ut både salt snacks (klokka hadde enda ikke passert 11 ...) og store mengder vin. Jeg finner ikke noe nettsted for denne vingården, men dersom du skulle befinne deg i Rully, er det sikkert bare å spørre om veien; det var ikke store forhold der.

Dette konkluderer innleggene om Frankrike-ferien i denne omgang. Her finner du del I, del II (mat) og del III

mandag 18. juni 2012

Sjokolademarmorerte marengs.

Mitt liv i marengs ser slik ut: Mammas to marengskaker, nærmere bestemt daimkake og en variant av sjokoladekake i langpanne toppet med marengsdyne. Steinharde pikekyss fra pose på super'n, i frikvarteret. Formativ reise til Gøteborg i 14-årsalderen og synet av gigantiske maränger i vinduet til et konditori i nærheten av Trädgårdsforeningen. Eton Mess. Og så disse.
Det rare med marengs er ikke bare at de i det store og hele kun er sukker, luft og eggehviter, men at meningene om dem kan være så delte. Noen klarer ikke å spise dem fordi de mener søtsmaken er for overveldende (da kan jeg forresten hinte om at bitterheten til kakao fungerer fint som en motvekt for det ...), andre mener det er det beste bakverket, fordi marengs jo er fullstendig fritt for fett og dermed nærmeste helsekost (nuvel ...), atter andre liker ikke måten marengs kan sette seg litt fast i munnhulen på, men for visse personer er dette den beste kvaliteten de finner hos denne søtsaken (hei Brendan!).
Uavhengig av din mening om marengs, tror jeg du kan være enig i at det er et rasende imponerende resultat av en prosess som virkelig krever minimalt med anstrengelse fra bakerens side: Skill eggehviter, rør inn sukker over vannbad til det har smeltet, la mikseren få kjørt seg en ti minutters tid, tilsett maisenna, vend inn kakao (ikke mer enn tre vendinger!), plopp marengsen på en bakeplate, la ovnen få kjørt seg i 75 minutter og så har du seks megamarengser som er så langt fra et papp-pikekyss som det er mulig å komme. Dette er intet sjenert kyss, dette er skikkelig klinings.


Sjokolademarmorerte marengs
seks digre marengs
fra Olive

4 eggehviter (fra store egg)
225 g sukker
1 ts maisenna
1 ss kakao

Forvarm ovnen til 150 grader, og gjør klar en bakeplate med bakepapir. Kok opp litt vann i en kjele, ha eggehviter og sukker i en ildfast bolle som passer oppå kjelen (uten å berøre vannet), og rør til sukkeret er helt oppløst og blandingen kjennes varm ut når du berører den. Ta bollen av varmen, og visp med håndholdt mikser (så sparer du litt oppvask) i omtrent ti minutter, til blandingen er blitt tjukk og glinsende marengs. Rør inn maisenna til slutt, og bruk deretter en metallskje til å vende inn kakaoen med kun noen få strøk (tre-fire). Lag seks marengser på bakeplaten ved å ploppe blandingen direkte på den. Senk ovnsvarmen til 130 grader, og stek marengsene i 75 minutter. Skru så av ovnen, og la marengsene stå i den til ovnen er kald. Jeg serverte med delte jordbær.


torsdag 14. juni 2012

Bulgursalat med asparges, reddiker og geitost.

Igjen begynner aspargessesongen å dra seg mot slutten, og igjen begynner jeg å panikkhandle britisk asparges når jeg ser den. Frankrike-ferien falt jo midt i selve aspargesfesten, men heldigvis dukket de grønne gledessprederne opp på franske markeder og menyer også (sammen med den hvite varianten, som visstnok er mer populær enn den grønne der borte - av uviss grunn). 

Reddikene hadde breid seg ut over hele grønnsaksbedet da vi kom hjem, så jeg var på jakt etter en fin måte å kombinere asparges, reddiker og litt god geitost som minnet meg om ferie og bekymringsløs tilværelse, på. Internett er som vanlig en uutømmelig kilde til inspirasjon, og jeg kom over denne salaten på det amerikanske nettstedet The Kitchn. Den ble malen for en salat som er like god til middag som til lunsj, der råvarene virkelig får lede an.

Bulgur blir ofte satt i skyggen av sin nære slektning couscous, sikkert fordi den tar litt lengre tid å tilberede. Den er imidlertid verdt de ekstra minuttene, og personlig er jeg veldig glad i den ekstra tyggemotstanden og de pene, nesten diamantformede grynene. Og så er jeg svak for ordet "bulgur". Det lover på en måte godt, på en godmodig måte.
Dette er en fin forsommermiddag for to, særlig når dere har forspist dere på hache-biff i Frankrike, og kanskje spesielt med et glass av den gode Bourgogne-hvitvinen dere tok med dere hjem over kanalen.

Bulgursalat med asparges, reddiker og geitost
to sjenerøse porsjoner

200 g bulgur
1/2 ss extra virgin olivenolje
en klype havsalt
en bunt asparges
70 g erter (omtrent 150 g med belger)
skall og saft av en halv sitron
en halv boks kikerter, eller omtrent 100 g nykokte kikerter som har ligget i bløt natten over
fem-seks reddiker, skåret i tynne skiver
en liten bunt flatbladet persille, hakket
en liten neve gressløk, hakket
omtrent 50 g fast geitost (Bruk mer eller mindre alt etter hvor glad du er i geitost. Jeg går alltid for det første alternativet.)

Ha bulguren i en bolle med lokk, hell på kokende vann til det dekker bulguren, tilsett olivenoljen, rør og sett på lokket. La bulguren stå i omtrent 30 minutter og rehydrere (men sjekk innpakningen - det kan hende din bulgur trenger mer/mindre tid). Imens koker du opp en kjele med vann, og salter det godt. Brekk av endene av aspargesene, og skjær dem i biter omtrent fem cm lange. Ha asparges og erter i kjelen med kokende vann, og kok til grønnsakene er såvidt møre, ikke mer enn ca. fem minutter. La dem renne godt av, og skal du servere salaten ved romtemperatur, eller hvis du tilbereder den dagen i forveien, skyller du grønnsakene med kaldt vann for å stoppe kokeprosessen. Ha grønnsakene i bollen du skal servere salaten i, tilsett skall og saft av sitron, kikerter, reddikskiver, persille, gressløk og geitost. Når bulguren er klar, tilsetter du den også, og blander alt forsiktig sammen. Avslutt med litt ekstra gressløk og en klype havsalt. Salaten kan serveres varm eller ved romtemperatur.


onsdag 13. juni 2012

[Perigord til Provence, del III]













  
Bildene ovenfor dokumenterer en miks av Perigord og Provence, fjellandsbyen er Beynac i Dordogne, vinglasset ble inntatt i Lourmarin, en bortgjemt liten godbit midt i Luberon-åsene. Den avslappede pusen ble fotografert i Les Eyzies, sommerfuglgardinen og de okergule veggene dukket opp i Roussillon, påfuglene, bardisken med iskremkjeks, buksbomkunsten og chateau-inngangen er fra Marqueyssac og trøffelbutikken fant vi i Sarlat i Perigord.

Jeg har noen flere bilder å dele, fra en vinsmaking vi var på i Provence. De inkluderer et bilde av alle Brendans søsken på ett brett, i sitt rette element ved bardisken. Verdt å vente på, med andre ord.

tirsdag 12. juni 2012

[Perigord til Provence, del II - mat]

Jordbærene ovenfor er en spesiell, fransk sort: Mara des Bois. De ser ut som ordinære jordbær, men er helt unike: De smaker akkurat som markjordbær. Tenk deg et markjordbær du kan sette tenna i! Bærene på bildet over, sammen med eggene på bildet under, kjøpte vi på gården nærmest oss i Perigord. Dama som bemannet gårdsutsalget solgte også aprikossyltetøy, foie gras og andebryst, og smilte lurt da jeg gjennom min tålmodige tolk (Brendan) gav uttrykk for spent jeg var på å smake de sagnomsuste jordbærene. Vi fikk beskjed om å komme tilbake etter klokken åtte om kvelden, for da var plukkerne hjemkommet fra jordbæråkeren. Mara des Bois er en sort du aldri finner på super'n, av den enkle grunn at den har svært kort holdbarhet før den ender opp som utilsiktet syltetøy. Vi trasket langs den støvete veien til gården ti over åtte samme kveld, og kort tid etter var jordbærnirvana nådd. 

Vi kjøpte to kurver, og delte den ene på veien tilbake til dueslaget.

 
 Bildene her er en blanding av matminner fra Perigord og Provence, fotografiene i kollasjen nedenfor er tatt på det kjente provençalske søndagsmarkedet i L'Isle sur la Sorgue, mens bildet over er av pain de campagne fra Les Eyzies i Dordogne, et brød som ble ekstra minneverdig fordi det ble satt til livs rett etter at vi kom famlende ut i dagslyset etter å ha sett noen helt enestående hulemalerier.


Den siste uken bodde vi på b&b i Provence sammen med Brendans familie, og da ble det flere restaurantmåltider, noen av dem mer minneverdige enn andre. Generelt var det lettere å finne gode restauranter i Provence enn i Perigord; jeg har ført opp våre favoritter nederst i dette innlegget. Salaten ovenfor hadde tre små geitoster innpakket i skinke, bringebær og sprø salatblader å glede seg over, og du finner den hos La Treille i den lille, okergule (bokstavelig talt) byen Roussillon.

Steinfruktene var akkurat begynt å komme på markedet da vi var i Provence, det sto små boder langs veiene og jeg angrer som en hund på at jeg ikke kjøpte en kasse aprikoser den siste dagen, til gullgult syltetøy på grå regnværsdager i England. Og så liker jeg så godt kassene i seg selv: Perfekte til å plante jordbærstiklingene våre i. 

Morellene plukket vi i hagen der vi bodde, hos trivelige Jean-Pierre (som endte opp med å bli hetende alt fra Michel til Jean-Claude) i Bastide de Casiopée. 
Vi spiste is og vandret i solsteken blant alt det grønne i Marqueyssac, et hageanlegg på toppen av et steinete berg i Dordogne som virkelig appellerte til de grønne genene mine. Ovenfor ser du jordbærsorbet, og t-skjorta avslører muligens den isspisende modellen.
Den siste dagen, på vei til ferga i Calais, stoppet vi i katedralbyen Laon, et tilfeldig bekjentskap som raskt ble en favoritt. Ovenfor ser du lunsjen vår den dagen; det hadde blåst storm styrke i kanalen kvelden før, så jeg druknet mine sorger i crème patissière. Kanskje ikke den beste taktikken i møte med mulig sjøsyke, men på feriens siste dag gjør man som man vil.



Siris bittelille Provence-guide:

David & Louisa
Trivelig, liten restaurant i det noe slitne knutepunktet Cavaillon. Tre retter for  €22, vi spiste blant annet varm geitost innpakket i filodeig, pannestekt rødspette og coupe Melba, en herlig dessert bestående av vaniljeis, jordbærsorbet, ferskensitup og vispet krem. Sjenerøse porsjoner og hyggelig vertskap.

Siden Provence-oppholdet delvis var en feiring av Brendans pappa sin 60-årsdag, hadde vi et herremåltid på denne noe dyrere restauranten en av kveldene. Vi brukte resten av ferien på å snakke om den ene forretten vi hadde her, en verrine med artisjokk, squash og parmesankrem som virkelig utgjorde et mesterverk i shotglassformat. La Coquillade er et hotell, med hele tre restauranter i forskjellige prisklasser på premissene.

Her sitter du ute på verandaen og nyter maten, og som vanlig er prix fixe-menyene et trygt valg; vi fikk en amuse-bouche  bestående av bittesmå cherrytomater dyppet i lokal honning og fennikelfrø, og svisker tullet inn i bacon, etterfulgt av både hvite og grønne asparges med kremet saus, søte kamskjell servert med safrangul speltrisotto til hovedrett og en skål med hjemmebakte småkaker til kaffen (på dette tidspunktet hadde vi spist tre retter til middag hver dag ... Det var på tide med et avbrekk, hvis du kan kalle det det).

Jeg har allerede beskrevet lunsjen vi hadde her, et lettbent måltid med lokale råvarer som virkelig konsentrerte Provence på en tallerken for meg. Salaten kostet €12, som er over gjennomsnittet, men verdt hver eurocent. Brendan var erketurist og bestilte pastis. Det er en viktig detalj å få med.

Jean-Pierre driver b&b i sitt eget renoverte gårdshus i nærheten av Roussillon. Han er en frokostekspert: Croissant, pain au chocolat, baguette, yogurt, aprikoser, moreller, ti forskjellige typer syltetøy, appelsinjuice og den beste kaffen jeg har smakt i Frankrike (skikkelig traktekaffe, for en gangs skyld). Rommene er store og luftige (NB: ingen air-con), huset ligger midt ute i vinmarkene og spør du pent, spanderer han en aperitif.